Denne filmanalysen er en skriftlig oppgave ved “Digital mediedesign” som er et nettbasert årsstudium ved Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden. Våren, 2011

Av: Petter von Krogh Stian Marius Abrahamsen Torgeir Nes

“La den rette komme inn”

regi : Tomas Alfredson

Synopsis

12-åringen Oskar mobbes på skolen og har det heller ikke spesielt bra sammen med moren sin. Så får han en ny nabo, ei jente som er ulik alle andre jenter Oskar har møtt. Hun blir hans første kjærlighet.

Året er 1981. 12 år gamle Oskar i Blackeberg utenfor Stockholm er en gutt med få venner og en aktiv fantasi. Hver dag møter han en gjeng plageånder på skolen som finner på stadig nye utspekulerte metoder for å gjøre dagens hans verst mulig. Han finner seg i det uten motstand, og hjemme hos sin lettere hysteriske mor holder han tett for ikke å gjøre vondt verre. Oskars eneste frikvarter fra den traurige hverdagen er når han besøker faren sin, en åpen og livsglad mann som ikke lenger bor sammen med moren til Oskar.

En knasende kald vinterdag får Oskar nye naboer i boligblokken. Den ene er en middelaldrende mann med et litt skummelt oppsyn. Men det er den andre nye naboen som fascinerer Oskar mest. Det er ei jente med et eksotisk utseende og en merkelig kroppslukt. Antakelig er hun på Oskars alder, og det viser seg snart at Eli som hun heter, er ulik alle andre jenter han har møtt. Ja, ulik andre mennesker i det hele tatt. Hun tåler verken sollys eller godteri, hun fryser aldri og hun må bli invitert for å kunne gå inn i et rom. Øynene hennes lyser av en klokskap i skarp kontrast til alderen. Hun er en vampyr. Pappaen hennes som ikke er vampyr må stadig ut for å slukke datterens blodtørst. Han overfaller tilfeldige mennesker og henger de opp etter bena. Deretter skjærer han over strupen deres og tapper kroppen deres for blod. Han dreper flere personer igjennom filmen og det blir nesten komisk når han nesten blir tatt på fersken hver gang han «tar» sitt offer. Det går tilslutt galt når han blir tatt etter at han har hengt opp sitt offer i en idrettshall. I fortvilelse tar han eteren han bruker for å bedøve offerene sine og heller over seg selv. Den vansirer ansiktet hans fullstendig. Eli besøker han på sykehuset. Hun klatrer rett opp veggen flere etasjer opp og banker på vinduet til farens rom. Det blir ett følelsesladet gjensyn med Eli før han lar Eli drikke hans blod for deretter slippe seg ut av vinduet og dø.

Eli blir alene i leiligheten og må ut for å slukke tørsten sin på egenhånd. Hun kaster seg over en dame og biter seg fast i strupen, men blir overasket av damens kjæreste og flere venner. Hun flykter fra stedet. Dagen etter har damen blitt til en vampyr. Hun angriper folk rundt seg og blir snart plassert på ett sinnsykehus. Her lykkes hun i å ta sitt eget liv, men hun rekker å fortelle mannen sin at hun trolig har blitt infisert av Eli. Mannen drar hjem til leiligheten til Eli og overasker henne mens hun sover. Han skal til å drepe henne, men Oskar klarer å advare henne slik at hun våkner. Hun dreper mannen.

Oskar blir stadig plaget på skolen. Eli oppfordrer Oskar til å slå tilbake. Det gjør han også en dag. Han smeller en lang kjepp i hodet på sin værste plageånd. Noen dager senere blir han lurt til å komme i svømmehallen. Her kommer gjengen med plageåndene pluss storebroren til han som Oskar slo til. Han sier han skal la Oskar være hvis Oskar klarer å holde pusten under vann i tre minutter. Han dytter Oskar under. Idet vi ser Oskar begynne å miste bevistheten ser vi plutselig kroppsdeler som faller ned i vannet. Det er Eli som har kommet for å redde han. Hun slakter guttene, river i stykker kroppene deres. Oskar overlever. Historien ender med at Oskar setter seg på toget og reiser, og med seg i pappesken har han Eli.

Regissøren

Tomas Alfredson (regi) Tomas Alfredson startet karrieren med assistentjobber i Svensk Filmindustri, som rockevideoregissør og som en av pionerene i TV4. Så fulgte produksjoner i SVT, og tidlig på 90-tallet fikk Alfredson sitt første oppdrag for SVT Drama, TV-serien «Bert» som holdt svenskene godt plassert i sofakroken på lørdagskvelder. Filmversjonen, «Bert

– den siste oskulden», ga Alfredson Guldbagge-nominasjon for beste regi. Sist på 90-tallet ble Alfredson med i satiregruppa Killinggänget. Blant annet regisserte han liksomdokumentaren «Torsk på Tallinn», som er blitt en suksess og prisvinner også utenfor Sverige.

Alfredson regisserte Killinggängets første langfilm i 2004, «Fyra nyanser av brunt», som høstet fire Guldbagger, deriblant for beste regi. John Ajvide Lindqvist (manus) Etter 12 år som komiker begynte John Ajvide Lindqvist å skrive på det som skulle bli hans debutroman, storsuksessen «Låt den rätte komma in» (2004), noe så sjeldent som en svensk grøsser i bokform. Omarbeidingen til lerretet er hans første langfilmmanus, men forfatteren har tidligere skrevet for TV-seriene «Reuter & Skoog» og «Kommissionen».

Strukturen og de dramatiske virkemidlene

Sjangermessig er “La den rette komme inn” vanskelig å plassere. Den ligger i ytterkanten av en rekke genre, men er kanskje aller mest et drama. Horror/vampyr/fantasy og romantisk drama er andre genre den drar veksler på.

Filmen kombinerer det realistiske og hverdagslige med det fantastiske, umulige og overnaturlige. Dette gjenspeiles i handling såvel som i den estetiske formen på filmen. Tematikk i filmen : kjærlighet, ensomhet, ønske om å bli elsket, mobbing, hevn, eksistensialisme: livet og døden.

Det er ingen fortellerstemme i filmen, det er et tredjeperson kamera som hele tiden leder oss gjennom filmen. Man får ikke noen persons “point of view.

Filmen er strukturert med en ren tidslinje, hvor kronologien er tydelig og velordnet. Det er ingen tilbakeblikk eller hopp frem i tid. Ingen drømmesekvenser (med mindre hele handlingslinja med Eli er en drømmesekvens.), eller andre temporale sprell. Vi kommer inn i historien, vi følger historien til den finner sitt naturlige sluttpunkt. Vi får lite eller ingen innsikt i forhistorien deres, ingenting som forsøker å forklare eller plassere disse personene i en større kontekst. Det er et lukket univers.

Klippingen er rolig og systematisk. Mange av de viktigste scene har klipp som er veldig lange, opp mot 30 sekunder. Kameraet tar seg tid til å dvele ved situasjoner, og er slik med på å skape en latent spenning. Det er i forventningen om hva som skal skje mesteparten av spenningen ligger, ikke i adrenalinøyeblikkene. Filmen er stilsikkert gjennomført, og man opplever ikke noe som bryter denne estetikken.

Regisøren benytter seg også mye av ekstrem close-up. Hovedpersonenes blikk er viktige. Både Oskar og Eli har en spesiell utstråling, og mye av forholdet deres skildres gjennom blikk og øyekontakt.

Det klippes ved et par anledninger mellom to parallellhandlinger som er samtidige, men ellers er det kontinuitet tidsmessig og stedsmessig i alle scener. I og med at filmen baserer seg så mye på stillferdig framdrift er den avhengig av at disse partiene ikke blir kjedelige. Det virker derfor som at hvert eneste parti i filmen er nøye gjennomtenkt, både alene og som del av filmens helhet, slik at dette ikke kan sies å gjelde for denne filmen.

Denne filmens anderledeshet hviler ikke så mye på den tekniske utførelsen, men på originalitet i innhold og ide. Det å kombinere en mer sosialrealistisk ramme og persongalleri med vampyrfilmgenerens mytologi og særegne genretrekk, gir et resultat som høres usansynlig ut, men som fungerer veldig bra.

Fargebruken er nedtonet. Mye av handlingen foregår på kveld og innendørs. Det er lite varme toner, og en kald og grå forstad preger mye av den visuelle rammen.

Handlingsforløp og konflikter

De viktigste handlingsforløpene er kjærlighetshistorien mellom Oskar og Eli, og forholdet mellom Oskar og mobberene. Mobbingen av Oskar står som den tydeligste konflikten i filmen, og det er denne som legger premisser for mye av de handlinger som utspiller seg i løpet av filmen.

Denne konflikten ligger latent allerede fra første sekvens, men avklaringen kommer første gang vi er i klasserommet, når gjengen i klassen kaller Oskar en gris/et svin og knipser ham på nesa. Da forstår man hvorfor Oskar selv har brukt disse ordene, og man forstår hvorfor han sover med kniv under puten.

Konflikten med mobberene blir tydeligere og mer intens utover i filmen, og når sitt “point of no return” når Oskar bestemmer seg for å slå tilbake. Etter dette må det skje en gjengjeldelse, og dette leder konflikten inn i klimakset. Filmens endelige klimaks skjer i svømmehallen, hvor Oskar nesten blir drept, og Eli er tilbake og hevner Oskars mobbere.

Kjærlighetshistorien mellom Eli og Oskar tar mye plass i filmen. De er på hver sin måte isolerte og ensomme, og kanskje oppstår kjærligheten ut av nødvendighet og ikke ut i fra klassiske romantiske premisser. Kjærlighetshistorien blir slik også tvetydig for motivene kan virke uklare, spesielt fra Eli sin side.

Kjærlighetshistorien mellom de to outsiderene bygger seg langsomt opp, og det som kan kalles et “point if no return” er når Eli avslører at hun er vampyr, og Oskar aksepterer henne. Etter Oskar har akseptert Eli som vampyr, blir han mer og mer involvert i de aktiviteter dette innebærer. Forhold når sitt klimaks når Oskar hjelper Eli i kampen mot Lakki, og de kysser etter at Eli har sugd Lakki tom for blod. Oskar får også Lakkis blod på leppene sine. Etter dette kommer en dramatisk vending hvor Eli sier hun må dra. Og med ett er Oskar atter alene. Forløsningen kommer i filmens endelige klimaks i svømmehallen som allerede er omtalt.

Parallelt med disse to handlingsforløpene er det flere mindre handlingsforløp. Disse er med på

å kaste lys over hovedforløpene og rollefigurene, og de er med på utdype tematikkene i filmen. De viktigste parallelle bifortellingene er:

●    forholdet mellom Eli og hennes “far” – dette er blir en parallell til Oskar og Elis forhold. Er dette restene av et liknende forhold?

●    Forholdet mellom Oskar og hans foreldre; moren som prøver å passe på ham men aldri er til stede, og faren som bor vekke og tilsynelatende har alkoholproblemer. Dette er med på å vise hvor alene og isolert Oskar er.

●    Historien om alkoholiserte Lakki og hans forhold til den drepte vennen og sin kjæreste; noe av de siste ordene Lakkes sier til kjæresten sin før hun blir overfalt og “smittet” av Eli: “Du er kald, du er så jævla iskald”. Kanskje disse folkene allerede er “døde”, uten fremtid, ute av stand til å ta vare på hverandre eller seg selv.

●    Kjæresten til Lakki som velger å gjøre det motsatte av Eli, når hun blir vampyr; hun tar sitt eget liv.

I løpet av filmens første sekvens antydes mye av det som skal skje senere i filmen: de første ordene vi hører i filmen er “Skrik som en gris – skrik” : Oskar spiller ut sine hevntanker uten motspillere. Han har kniv på seg, og både kniven og det som følger med av assosiasjoner

til kniv; vold, blod, forsvar osv. fungerer som en forvarsel på hva som skal komme. I samme sekvens blir vi også presentert for Elis “far”, og vi ser såvidt Eli som flytter inn, og som blender av vinduene, et frempek eller lite hint om at Eli er vampyr. Vi treffer også en av sidehistorienes antagonist, den alkoholiserte Lakki.

I åpningssekvensen blir Oskar konsekvent filmet gjennom vinduet eller i refleksen av vinduet. Dette legger et slør over, tydeliggjør et skille mellom Oskar og omverdenen. Han er isolert.

At han er naken gjør ham enda mer sårbar. Han legger i åpningssekvensen hånden sin mot vindusruten rett før han får øye på de nye tilflytterene. Etter hånden hans oppstår det et tydelig dugget spor på vinduet; han er varm, han er en levende.

Plot Pointet vises når Eli går til angrep på Jokke under brua og avslører at hun er vampyr. Dette forklarer hvorfor Eli har oppført seg som hun har gjort, det gir oss også svar på det bestialske drapet “faren” har utført tidligere i filmen. Forutsetningene for filmens videre fremdrift er helt endret. Vi har nå en vampyrfilm.

Rollefigurene/ orkestreringen

Oskar utgjør hovedpersonen i filmen.            Han er det vi kan kalle filmens protagonist. Det er fra hans ståsted at vi ser fortellingen i filmen, og det er Oskar som går igjen mest, og er del av alle hovedscener og hovedtrekk i filmen. På den måten kan vi godt kalle Oskar-rollen for en typisk hovedrolle. Den andre rollen som er av helt avgjørende betydning for filmen er Eli. Eli kan også sees som en protagonist i filmen, men hennes dobbelhet gjør at hun også kan leses som en antagonist. Disse to rollene er det som bærer fortellingen gjennom hele filmen. I tillegg er den en tredje rolle som er viktig, og det er følgesvennen som flytter inn i Oskars blokk sammen med Eli på begynnelsen av filmen.

Andre viktige rollefigurer :

“Mobberene”: tre gutter som gjør livet til Oskar til et helvete. Lederen av mobberene kan sies å være antagonisten i filmens hovedkonflikt.

Lakki : mister vennen sin; ensom, skyver dama vekk.

Dama til Lakki. Blir “smittet” av eli. Velger motsatt utvei i forhold til Eli : døden.

OSKAR

Hovedpersonen Oskar er i stadig utvikling fra første gang vi treffer han. Vi møter han for første gang idet han bearbeider det som er hovedkonflikten i denne filmen, nemlig den mellom Oskar og mobberne i klassen hans. Han har skaffet seg en kniv og øver seg på å stikke etter fiktive mobbere. Vi kommer her inn i livet til Oskar på et turbulent men samtidig ‘aktivt’ tidspunkt. Endring er tydeelig på gang. Og slik fortsetter det, med Eli som en selvsagt katalysator og pådriver for denne endringen. Hun både planter ideer om å ta igjen om han blir slått, som

å rydde opp på egenhånd slik hun gjør i selve oppgjørsscenen der hun dreper flere av mobberne mens de holder Oskar under vann. Oskar går fra å være alene og svak til å bli tøff og selvstendig. Han tar igjen voldsomt med et stokkeslag over ‘hoved’mobberens øre, og i den scenen legges det mye vekt på å vise forløsningen dette gir i Oskars ansikt.

ELI

Vi blir først kjent med Eli idet hun står oppå noen stativ utenfor blokka som hun har flyttet inn i

og som Oskar også bor i. Derfra iakttar hun Oskar som står og tørrtrener seg på bruk av kniv mot et tre. De kommer i prat og det første Eli sier til Oskar er faktisk at hun ikke kan være

venner med han. Likevel dukker hun opp på samme plassen seinere, og de kommer i prat igjen, og denne gangen slipper hun Oskar noe mer innpå seg. Vi har litt tidligere sett henne fortvilet fordi mannen hun bor med ikke evner å skaffe henne nok blod, og vi lurer på om hun vil komme til å angripe Oskar. Men om man ser kynisk på det er det mer sannsynlig at hun ønsker å knytte Oskar til seg slik at han kan overta rollen som mannen hun bor sammen med.

Ettersom hun fra første stund både advarer men samtidig inviterer Oskar kan vi godt si at Eli i hele filmen fremstår som et empatisk vesen. Samtidig har hun begynt å lokke Oskar med seg inn i sin verden idet hun oppsøker han ute i gården den første gangen de møtes. Det er lett å tenke at hun som en “12-åring med flere hundre års livserfaring” vet hva hun er i ferd med å gjøre, i motsetning til Oskar som er en ekte 12-åring og som selvfølgelig ikke har forutsetninger for å skjønne hva det er han er med på. Så fortolkningen av Elis rolle avhenger i stor grad av om man velger å se på henne som gammel person som er fanget i en 12 årings kropp, eller om man forstår henne som en 12-åring, emosjonelt og intellektuelt i tillegg til fysisk. Velger man den første løsningen, blir kjærlighetshistorien ødelagt og stygg, den blir nok et overgrep mot Oskar. Velger man det andre alternativet, står kjærlighetshistorien tydelig og sterkt, og gir en poetisk tyngde til filmen.

Med tanke på hvor slepphendt Elis følgesvenn er i det han slakter ned ofre han skal tømme

for blod for å gi Eli, er det tydelig at han begynner å miste grepet. Dette påvirker sevfølgelig Eli (som dermed må skaffe seg blodet selv) og derfor kanskje innser at hun må finne seg en ny ledsager? Og derfor står kanskje Oskar sørlig høyt i kurs? Dersom vi velger å tolke rollefiguren til Eli på denne måten kan vi si at det ikke skjer noe annet enn en naturlig utvikling med henne i løpet av filmen. Dette med å skaffe seg ny ledsager har hun opplevd før, hun vet hvordan det gjøres, hva det innebærer osv., at hun har et slags kontrollert overblikk gjennom det hele.

På den annen side virker det ikke slik at Eli er avhengig av å ha hjelpere til å skaffe blod for seg. Flere ganger i filmen blir vi kjent med hennes nokså overlegne styrke og evne til å ta livet av fullvoksne mennesker. Hvorfor velger hun likevel å ha med seg følgesvenner som mannen hun flytter inn med og i slutten av filmen Oskar?

Dette spørsmålet kan nok bare besvares med at Eli faktisk har følelser for disse gutta, at hun har et følelsesliv som går utover det faktum at hun er en vampyr som dreper mennesker.

Om dette er tilfelle kan vi trygt si at Eli gjennomgår en utvikling på det følelsesmessige plan. Fra den første setningen hennes som inneholdt avvisning til scener som der hun uanmeldt kommer til Oskar om natten for å legge seg naken inntil ham, og ikke minst der hun trer inn i leiligheten hans uten å ha blitt invitert inn, og nærmest sprekker før han endelig sier at hun får komme inn. Dette er visstnok et kjent trekk ved vampyrer, at de må inviteres inn for at de ikke skal forgå.

I alle fall viser disse scenene en stadig sterkere blottleggelse av seg selv ovenfor Oskar, en åpenbar utvikling som handler om at Eli stadig knytter seg nærmere til Oskar.

Som seere blir vi også stadig mer kjent med hva det at Eli er vampyr fører med seg. I de første møtene med henne ser vi kun menneskeegenskapene hennes, mens vi stadig får vite mer om de dyriske sidene ved å være vampyr.

Når det gjelder andre karakterer i filmen som vi blir godt kjent med er de også i utvikling, men

ikke i en så grunnleggende utvikling som Eli og Oskar. De andre, som f.eks. fylliken Lakke og følgesvennen til Eli opplever endring mer som konsekvenser av hendelser rundt dem. Og begge preges de av at utviklingen går nedover, og ikke er positiv, slik tilfellet er med Oskar. De andre rollene gjennomgår altså opplagte endringer av overflatisk art mer enn at det her er snakk om direkte utvikling av rollefigurene.

Men bekjentskapet vårt med følgesvennen til Eli er viktig. Denne rollen er altoppofrende for Eli. Han dreper for henne, og har trolig gjort det i årevis, og til slutt forsøker han å ta sitt eget liv for henne, mens det hele kulminerer da han lar henne drepe seg ved at hun får hugge ham med tennene og suge blodet hans. Denne rollen er viktig fordi den trolig gir oss et innblikk i

hva Oskar har i vente dersom han velger å følge Eli videre i livet. Og det er kanskje bare derfor denne rollen er med også, for å fortelle oss mer om hvem Oskar er, eller rettere sagt vil bli.

Fortellerelementene

Fortellereren i historien legger stor vekt på det visuelle. Måten han forteller på er nøktern med underliggende mørke truende toner gjennom hele filmen. I stedet for å vise alt, holdes det igjen. Fortelleren benytter heller stemninger, antydninger og subtil lydbruk. Det er forholdsvis lite tale. Bildene forteller nok.

Når ledsageren til Eli er ute på ’tokt’ første gang vi møter ham: Man hører blodsnittet og lyden fra blodet som renner.

Man hører bare den nervøse pustingen til jentene når de finner liket – skrikene deres kuttes vekk før de kommer.

Filmen beholder stillheten i seg og dermed intensiteten.

Lyden er viktig når Oskar skjærer seg i handa og Eli blir helt satt ut – kamerafokus inn på handa .- inn på blodet – lydfokus inn på blodet som drypper på gulvet, musikken tar over og man hører ikke lenger Oskar, bare ser at han snakker, og romlingen fra magen og lyden av munnen til Eli tiltar i takt med musikken. Når Eli deretter roper “Gå” og “Forsvinn” fra gulvet er det en klang på stemmen hennes som forteller at hun nå er i en annen modus Fortellern holder igjen  istedet for å pøse på med lyd og efekter. Ett eksempel på det er når Oskar blir pisket i ansiktet. I det piskslaget treffer Oskar over kinnet og øret høres kun slaget fra pisken og deretter sinustonen slå inn.

Svømmebassengsekvensen er den sekvensen som ga størst inntrykk på meg. Hele stemningen i svømmehallen er god med musikk på radioen i bakgrunnen. Brått ser vi den tøffe storbroren til en av mobberne. Stemningen snus til dramatisk og jeg forventer at noe fælt vil skje med Oskar. Oskar blir dyttet under og må holde pusten og at han snart ikke klarer mer. Scenen er tatt under vann og filmer Oskars overlevelseskamp halvnært. Vi hører det Oskar hører, det spesielle lydintrykket når man er under vann. Idet Oskars øyne er på vei til og lukkes og man skjønner at han er i ferd med å miste bevistheten, hører vi med “undervannslyd” at glass fra ett vindu knuses. Vi ser nedenfra at bena til en av mobberene blir dratt bortover vannet i en voldsom fart og så synker det avrevede hodet hans til bunnen. Hånden som holder Oskar i håret slipper plutselig tak og synker mot bunnen. Den er delt midt på.

Denne sekvensen gir ett ekstra sterkt inntrykk i med at man ikke ser hva Eli gjør med mobberne men kun hører det som skjer. Man får ett hint, men vår egen fantasi må settes i sving for å få ett inntrykk av det som skjer der oppe.

Dette tror jeg er med på  å gjøre scenen enda sterkere. Man trenger ikke se det blodbadet som foregår der oppe på overflaten. Dette er med på å underbygge den mørke, truende men stille stemningen som vedvarer gjennom hele filmen.

Når man ser kroppsdelene faller ned rundt omkring i bassenget får man den gode følelsen tilbake. Oskar får endelig hevnet seg .

Avslutning

Tomas Alfredson har laget en film som ikke ligner på andre filmer. Den overskrider sjangere, og blander det utrolige og det sosialrealistiske på en måte som blir troverdig og virkelighetsnært. “La den rette komme inn” kan sees som en vampyrfilm, og følger mange av konvensjonene som følger disse filmene. Men samtidig gjør rammefortellingen og settingen i filmen til noe som går utenpå den vanlige tematikken som følger vampyrfilmer. Filmen er gjennom klipping og formspråk nedtonet og lavmælt i forhold til alt det groteske som utspiller seg, og får på denne måten en latent spenning som driver filmen fremover.

Filmteknisk er den relativt konvensjonell, men gjennom stilsikker bruk av de filmatiske virkemidler skaper regissøren et særpreget og personlig filmspråk.

Filmens kombinasjon av kjærlighet og ømhet og vold, avhengighet og hevn oppsumeres på mange måter i Eli. Eli har en dobbelhet i seg som er urovekkende. Er hun egentlig en befrielse eller en forbannelse for Oskar? Når filmen avrundes sitter Oskar på toget. Ved siden av ham står en eske. Med morsetegn kommuniserer han inn til Eli. Hvor kan turen gå fra her?

Kildelitteratur:

Erichsen, Stein H (2009) Mediedesign 3.5 : bilde, tekst, lyd. 4. utg., Oslo, Gan Aschehoug

ISBN 978-82-492-1277-4

Leirpoll, Jarle (2008) Video i praksis : om å samle inn og sette sammen videobilder på en noenlunde fornuftig måte : en bok for deg som vil bli flinkere til å fortelle med levende bilder. 4. utg., Elverum, Jarle Leirpoll forlag

ISBN 978-82-993648-6-7

http://www.filmweb.no/film/article168012.ece