Denne filmanalysen er en skriftlig oppgave ved “Digital mediedesign” som er et nettbasert årsstudium ved Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden. Våren, 2011

     Skrevet av: Hege Synøve Weseth og Laila Bidne


Filmfakta.

Originaltittel: Knerten gifter seg

Regi: Martin Lund

Skuespillere: Adrian Grønnevik Smith, Åsleik Engmark, Petrus Christensen, Pernille Sørensen, Jan Gunnar Røise, Amalie Blankholm Heggemsnes, Per Schaanning, Per Jansen, Gard Eidsvold

Manus: Birgitte Bratseth

Genre: Barnefilm

Nasjonalitet: Norge

Språk: Norsk

Produsent: Finn Gjerdrum, Stein B. Kvae

Produksjonsselskap: Paradox AS

Musikk: Magnus Beite

Lengde: 1 t. 18 min.

Kinodistribusjon: Scanbox

Videodistribusjon: Scanbox Norge AS

Produksjonsår: 2010

Kinopremiere: 24.09.2010

Aldersgrense: Tillatt for alle

Egnethet: Familie

Handlingen:
I filmen møter Knerten en annen pinne som heter Karoline. Karoline er en bjørkekvist utenom det vanlige og Knerten blir betatt av denne bjørkekvisten. Dette ender med en forelskelse. Lillebror drømmer om en flott, rød sykkel som er bare hans.

En dag drar Far bort, Lillebror står i vinduet å venter på Mor som skal komme hjem fra butikken. På veien hjem utsettes Mor for en ulykke. Mor må alltid ha sin dose med kongelig sladder, dette viser seg at hun ikke klarer seg uten på sykehuset også. Lillebror og Knerten starter etterforskningen på sykkelulykken. I mens må storebror ta ansvar hjemme. Tilslutt blir det mye for storebror og Far kommer hjem. Det oppstår en konflikt på kjøkkenet og lillebror rømmer.  Videre i filmen får vi svar på etterforskningen og ting begynner å ordne seg.

Hovedinntrykk av filmen.

Etter å ha sett filmen første gang var det mange god-ord som beskrev filmen. Morsom, interessant, søt, sjarmerende og spennende, noe som i grunnen kan oppsummeres som en feelgood-film. Akkurat når det begynner å bli så rørende og litt trist, bryter noe komisk inn. Det passer perfekt, og dette stemmer flere ganger. Den tar inn mange ulike virkemidler som gjør at den treffer små som voksne. Slik at det totale bildet blir en flott all-alderfilm, som gjør at den er interessant, sjarmerende og morsom for flere aldere.

Denne filmen er en oppfølger av Knerten og Lillebror. Dette gjorde at det ble interessant å studere. Personlig så synes vi at den første filmen var bedre, denne oppfølgeren ble en litt annen vri på bildet vi har fra vår barndom med Knerten og Lillebror. Dette er den moderne utgaven. Ettersom dette er en oppfølger anbefaler vi at man ser den første filmen før denne, dette for å få et innblikk i opphavet til Knerten. Hvis ikke kan man bli sittende med noen spørsmål som i grunn er implisitt etter å ha sett den første filmen om Knerten og Lillebror. Etter at filmen var slutt tenkte vi at jøss, denne var fengende både med tanke på fine bilder og flotte stemmer som fenger.

Grunnen til at vi valgte å følge Geir Eriksen sitt oppsett for filmanalyse, er fordi vi følte at underpunktene var tydelige og fine å bruke uavhengig av hva slags sjanger filmen tilhørte. Og det at Geir Eriksen presiserte at det finnes ingen komplett analysemodell til film, det avhenger av personene som tolker og filmens sjanger/stil.

Vi har funnet en tegning på internett som viser tydelig fremgangen i en film. Vi har valgt å se litt på denne også i forhold til Eriksens analysemodell, fordi den ga et veldig tydelig visuelt inntrykk av handlingen.

Fortelleren og det fiktive univers

Vi oppfatter i utgangspunktet ikke fortelleren som allvitende, selv om det nok hadde vært enklere å si det om en skriftlig kilde enn en film. I denne filmen oppleves fortelleren som personrelatert og usynlig forteller. Grunnen til dette er fordi det er store variasjoner i fokus og synsvinkel. Det er veldig få tilfeller der seeren oppfatter at den ser handling som en av personene. Når Knerten og Lillebror ramler på sykkel kan seeren oppleve dette ved at man ser naturen rundt i en slags spiral bevegelse. Ellers er seeren en slags flue på veggen som får med seg alt av handlingen, uten å være allvitende. Seeren forstår ikke umiddelbart at det er Karsten og moren hans som krasjer med Lillebrors mor. Synsvinkelen i filmen er gjennomgående slik at seeren er med på alt som skjer gjennom kamera, uten å se det gjennom noen av hovedpersonene sine øyne.

Historien og fortellingen virker troverdig for seeren, selv om mye av den tar for seg dialog og samhandling mellom en gutt og en pinne, og deres dialog og samhandling med ei jente og en pinne. At pinnene er barnas fantasivenner, er ikke noe seeren tenker over når man ser filmen. Det faller seg absolutt helt naturlig.

Strukturen og de dramatiske virkemidlene

I en film er det alltid en hovedkonflikt eller et hovedtema. Kan også se på det som et godt innblikk i noe som vil prege resten av filmen. I Knerten gifter seg vil vi heller kalle det for filmens mysterium. Dette er når Mor havner i sykkelulykke, og ingen vet hvem som er den skyldige i ulykken. Denne hendelsen får vi presentert ganske tidlig i filmen, allerede etter 15 minutter. Videre den nærmeste timen vil dette prege handlingen, frem til det er igjen ca et kvarter. Da får vi en avklaring på mysteriet. Dette skjer ved at moren til Karsten innrømmer at det var hun som kjørte bilen som Mor krasjet med. Regissøren har lagt inn en del små konflikter som også kan kalles hjelpekonflikter/hjelpefremdrifter. Disse er med på å føre frem handlingen i filmen, og skape spørsmål og undring blant oss seere. Eksempler på dette er detektivfortellingen(etterforskningen) vi får følge, og noen scener med bil og sykkelkrasj. Dette er hjelpescener som trigger ungene til å ville se mer og mer.

Noe vi savnet etter at vi så filmen var en mer historie rundt det at knerten gifter seg. Vi hadde store forventinger til at dette skulle prege filmens innhold, noe det ikke gjorde. Etter Eriksen sin modell så kalles dette for ”hull” eller mangler på fremdriften i filmen. Er kun på slutten vi får et forhold til at Knerten gifter seg. Så vi savner å få se fremdriften til et giftermål som skal skje mellom disse Knerten og Karoline. Det eneste hintet vi får på at Knerten er forelsket i Karoline er når de står nedi vaffelkurven og snakker. Et annet ”hull” eller mangel er at vi får treffe Karoline tidlig i filmen, men vi får ikke noe innblikk i hvordan hun har blitt til og forholdet Karoline har til Vesla. Pinnen dukker plutselig bare opp uten noen forklaring på hvorfor.

For å skape en god struktur på handlingen og skape engasjement hos seerne blir det ofte satt inn et eller flere plot-point, også kalt vendepunkt. Dette er den delen av handlingen som også kalles konfliktopptrappingen. I følge Jarle Leirpolls bok plot-point noe som får historien til å ta en annen retning, eller noe som medfører en endring som gir konsekvenser for videre drift. I filmen kan ikke vi se det store vendepunktet, men vi har valgt å tolke det dit henn at når Mor kjører ut på sykkel er det første lille vendepunktet. Og at vi kan se antydningen til det andre lille vendepunktet av mysteriet/etterforskningen når lillebror finner delen av et blinklys på ulykkesstedet, og det kommer frem hvem som har skyld i ulykken. Dette er med på å gi en annen vending på ulykken/mysteriet.

Dette får betydning videre for filmens handling. Det Lillebror og Knerten har jobbet for siden ulykken fant sted har tatt en ny vending. Vi får det vi kaller en ”point of no return” opplevelse. Dette kommer som regel når intensiteten i filmen stiger og en passerer det punktet der det er for sent å snu. Etterforskningen må løses for å få en slutt eller et svar på mysteriet. Spenningen og tempoet i handlingen setter i gang ( Leirpoll, Jarle: Video i praksis).

Så kommer konfliktløsningen også kalt klimaks i følge Geir Eriksen. Her skal handlingen nå toppen. Klimakset i denne filmen har vi valgt å sette til når Lillebror blir plukket opp av Karsten slik at han kan komme seg fortere til sykehuset så mor får radioen sin, og rekker det kongelige bryllupet. Det hele ender med at de begynner å diskutere hva som er viktigst og de kjører ut. Når de våkner er de begge på sykehuset der Mor er. Men nå er hun blitt friskmeldt. Etter dette roer det hele seg, og livet går videre.

Etter et klimaks hvor filmen er på topp, må det hele roe seg ned. Dette ved hjelp av avtoning eller nedtoning. Her får vi se den delen av filmen som ofte blir forsømt av nybegynnere i følge Leirpoll.

Det siste vi ser på Knerten gifter seg er en avtoning av det hele. Mor og Lillebror er begge friske og kommer inn i butikken der hele handlingen startet. I butikken er det mange folk som skal følge det kongelige bryllup på tv. Det er dette Mor har ønsket fra starten av og Lillebror har stridd med å få til, og så skjer det.

Knerten treffer Karoline igjen, og han får sagt at han liker henne veldig godt. Og det ender med det tittelen på filmen sier; Knerten gifter seg.

Ettersom dette er en barnefilm så faller avtoningen perfekt. Gjennom hele filmen får ungene hele tiden nye og noen ganger litt skremmendes inntrykk. Ved at regissøren har fått frem en slik fin avtoning på det hele, viser seerne at alt ordnes seg tilslutt og ting går bra.

I en film lager regissøren alltid handlingen ut i fra en strukturmodell som han/hun liker å bruke. Vi har funnet en tegning av en slik modell på internett.

(http://info.niss.no/utdanningene/FTVU/FTVU_docs/2009-2010/Dramaturgi%201.pdf)

Ut i fra denne modellen kan vi sette inn de ulike scene fra filmen vi har sett. Men ettersom Knerten gifter seg er en oppfølger til Knerten og Lillebror, får vi ingen presentasjon. Dette ble tatt med på den første.

Anslag: Åpningen av en historie. Angir Handling, Miljø og Genre. Starten blir

veldig viktig, dette setter forventninger og skal gi seere lyst til å fortsette å se. Vi ser familien til Lillebror er på kjøretur i landlige omgivelser, og Knerten flyr.

Presentasjon: Dette får vi ikke se på filmen. Historien har enda ikke startet på dette punktet. En får presentasjon av viktige personer, miljø, sammenhenger og elementer i historien.

Fordypning:  En dypere presentasjon av hvem som skal være med. Her er vi i butikken til Mor, Karsten og moren dukker opp, Karoline og Vesla blir vist frem.

Konfliktopptrapping: Hovedhandlingen dras i gang. Her får vi se ulykken til Mor, og etterforskningen starter. Vi som ser filmen har begynt å se litt og skaper oss egne tanker, begynner nå å bli følelsesmessig engasjert i handlingen.

Konfliktutløsning:. Her kommer filmens klimaks inn Lillebror får sitte på med Karsten på veien til sykehuset.

Avtoning: Filmen avsluttes, ingen ny handling starter. Dette skjer inne i butikken.

Er ikke alltid en kan se tydelige skiller mellom de ulike punktene. Det mest tydelige skille i denne filmen var overgangen mellom konfliktløsningen og avtoningen. Dette tror vi er et bevisst valg i forhold til målgruppen til filmen. De yngre trenger ofte en god og tydelig forklaring på hvorfor ting er som det er og at alt ordner seg.

Budskapet i filmen skal være jakten på en forbryter og om den første forelskelsen mellom to stykker. Vi synes ikke det er noen god sammenheng mellom tittel og budskap.

Den ytre dramatiske rammen ser vi på som jakten på et sykkelmysterium og for å finne den skyldige. Dette preger mesteparten av handlingen, men tittelen på filmen indikerer på ingen måte at det er dette vi får se mest av. Så det ene budskapet kommer tydelig frem. Men med tanke på filmens tittel så mener vi at tema forelskelse kommer altfor lite inn. Det blir liksom borte innimellom all spenningen.

Etter vi hadde sett filmen, så tenkte vi at tittelen ikke passet inn. Vi så godt et bilde på at et barn trenger noen voksne til å passe på. For i filmen ble far borte på jobb, og mor syk, og det var storebror som måtte passe på. Når det ble brudd på de faste rutinene begynte det meste å skjære seg. Dette ga et bilde på at barn trenger det trygt og godt for å fungere. Vi mener at dette ble den typiske krisen i filmen. Det med etterforskningen var for å skape en god historie, sammen med noen reele og hverdagslige ting som mange familier kan havne i.                                        

Rollefigurene/orkestreringen

Protagonister eller hovedrollefigurene i denne filmen er Lillebror og Knerten. Det er de som er i hovedfokus og som helt tydelig er hovedaktørene. Knerten blir på en måte hovedpersonens hjelper, men som hele tiden er med. Antagonist er enten person(er) eller noe samfunnsmessig som motarbeider eller hindrer hovedpersonen(e) i å nå sitt mål. Der er litt vanskelig å peke ut en typisk antagonist i denne filmen, men moren til Karsten peker seg litt ut. Det er hun som krasjet med moren til Lillebror, og det vil han bevise. Hun motarbeider dette fordi hun er tydelig redd for straff og anmeldelse. Hun får blant annet reparert det knuste blinklyset sitt, som beviser at det er henne. På denne måten motarbeider hun Lillebror. Da mor havner på sykehuset etter ulykken, får storebror Filip ekstra ansvar for Lillebror siden far er på foretningsreise. Han er ganske streng med Lillebror og motarbeider han på den måten at Filip bestemmer hva lillebror kan og ikke kan gjøre. Da Lillebror prøver å forklare for far hva han mener har skjedd og hvordan de kan avsløre hvem som er ”den slemme”, fnyser Filip av ham og overbeviser far om at Lillebror fantaserer.

Mor og far i filmen, har veldig typiske roller for hvordan mødre og fedre blir oppfattet på den tiden, altså rundt 70-tallet. I løpet av filmen kan seeren se en utvikling hos Lillebror. Han er en selvstendig gutt fra før, men nå kan han oppleves som ennå mer selvstendig, uredd og initiativ. Knerten utvikler seg fra å være redd for ”jentelus” til å gifte seg med Caroline, som er pinnen til Vesla.

Lillebror bor sammen med mor, far og storebror Filip litt ute på landet. Tidligere har de flyttet fra byen, men de har funnet seg til rette litt inne i skogen. Det er et lite og tett samfunn der de bor, men kolonialen som et slags sentrum for handlinger. Faren til Lillebror er mye borte fra familien, fordi han reiser rundt og selger strømpebukser. Det blir ikke fremhevet på denne filmen, men dette er jo en oppfølger. Mor jobber i butikken, og Lillebror og Knerten er med henne på jobb. Når lillebror ikke hjelper mor inne i butikken, leiker han med Knerten, som er fantasivennen hans. Knerten er en pinne. Denne pinnen fant Lillebror rett etter at de flyttet ut på landet, og Knerten ble bestevennen hans. Da hadde ikke Lillebror fått noen nye venner, og storebror Filip er ikke like interessert i å leike med broren. Det at Lillebror har en fantasivenn viser jo at han har en livlig fantasi og et behov for å ha noen med seg stort sett hele tiden. Det bekrefter nok at han er en del aleine, altså uten andre venner, mor, far eller storebror. I den første filmen blir han kjent med Vesla, og i denne oppfølgeren har også hun funnet seg en fantasivenn, altså en kvinnelig versjon av Knerten. Hun heter Caroline.

Rollefiguren til Lillebror synes vi er mest interessant fordi han i utgangspunktet er en litt redd type, forandrer han seg når han finner Knerten. Han blir uredd, tøff, ennå mer humoristisk enn tidligere. Han blir også som nevnt veldig selvstendig sammen men Knerten. Filmen og figuren til Lillebror en preget av humor, uhøytidlighet og sjarm. Dette gjør at seeren blir litt betatt av ham. Rollefigurene i filmen virker troverdige, og det er ingen av dem som oppleves som spesielt overflødige. For at handlingen skal fungere på den måten den gjør, er alle nødvendige. Noen av de mindre rollene er litt snodige karakterer, men dette oppleves bare som krydder. Mekanikeren Mona kan oppleves som litt lite troverdig, men hun er en fin kontrast til harmonien, og er med på å skape nye settinger som bringer med seg mer humor og sjarme.

Fortellerelementene
Den sekvensen som vi begge husket best etter å ha sett filmen første gang er ved vaffelsalget. Mekanikeren Mona kjører opp til Vesla og Lillebror som selger vafler. Vesla står for vaffelsalget, men Lillebror har med seg biten av den knuste lykten fr å se om han finner den bilen som har truffet moren hans. Knerten og Caroline passer på vaflene sammen i kurven. Mona er en ung dame med dårlig selvbilde og liten tro på seg selv. Det forstår seeren straks. Hun kjøper en vaffel og synes tydelig at den er god fordi hun vil ha flere og flere. Hun hiver innpå vaflene og virkelig spiser med hele ansiktet. Her har de økt avspillingshastigheten gradvis og det gjør det ennå mer komisk å se på. Hun får nye vafler som hun stapper inn i munnen gjentatte ganger. Bildeutsnittet og kamerabevegelser er tydelig gjennomtenkt her, og det bidrar til det komiske uttrykket. Montasjen ved klippingen mellom Lillebror og Vesla og Mona som spiser fungerer godt. Det er kjapt klippet sammen, noe som passer til og fremhever den raske og nesten paniske spisingen hennes. Lyden av vafler som blir slengt inn i bilen sammen med ganske intens og høylytt smatting gir en flott og understrekende effekt. Fortellerelementene i denne sekvensen fungerer altså svært godt.

Like før mekanikeren Mona kjøper og har i seg alle disse vaflene, bruker brukes det noen fortellerelement som for så vidt fungerer, men som vi ikke likte så godt. De har splittet skjermen i både to, tre og i mange små ruter for å vise at det er mange biler som stopper og at Lillebror sjekker alle. Det fungerer greit som en variasjon og virkemiddel den første gangen skjermen/bildet deles, men så deles det inn i det mangfoldige, noe som oppleves som slitsomt og litt masete. Det virker ikke som at Vesla og Lillebror synes det er slitsom, og musikken er også avslappet. Derfor bryter denne bildeoppdelingen med resten av fortellerelementene.

Litteraturliste.

Ressurs nr. 5: Fortellerteknikk og dramarurgi for film og fjernsyn av Geir Eriksen

Knerten gifter seg

Leirpoll, Jarle: Video i praksis. Jarle Leirpoll forlag, 2008.

Internett henvisning:

http://info.niss.no/utdanningene/FTVU/FTVU_docs/2009-2010/Dramaturgi%201.pdf)Feil! Fant ingen oppføringer i innholdsfortegnelsen.