Bildeanalyse


”Just hope” Bildet er hentet fra Onlines fotokonkurranse, og nettopp dette bildet er fagjuryens utvalgte vinnerbilde. Fotograf er Senthilkumar Poothappillai. Vi har ikke lykkes å finne datoen når bildet er tatt, heller ikke i metadataene til fotografiet.

Denotativ beskrivelse:

På dette bildet ser vi en liten gutt. Gutten er hovedmotivet i bildet.  Han har mørkt hår og gyllen hud. Vi ser tydelig at han ser ut gjennom et hull, i noe som ser ut til å være en metallplate.

Han holder fingrene gjennom hullene i platen, og ser tomt og uttrykksløst ut mot noe vi, gjennom dette bildet, ikke kan se hva er.

Den ene munnviken blir trukket oppover, nesten som et smil, ved at kinnet hviler mot fingrene.

Hullene i platen vil raskt assosieres med kulehull, på grunn av størrelsen på hullene, og at den tilfeldige plasseringen av hvert hull ikke tyder på at noen har boret dem.

Videre ser vi at metallrestene i hullene stort sett er bøyd bakover. Det ser derfor ut som om de fleste skuddene har gått i retning av der gutten er nå.

Vi ser svært lite av hva som finnes i området rundt, og det lille vi kan se av bakgrunn gjennom hullet er så diffust at vi ikke kan se hva det er. Vi kan derfor ikke sette bildet i noen kontekst, i forhold til hvor det er tatt, og dermed danne oss en bakgrunn for bildet.

Fysisk kan bildet ha blitt tatt på alt fra en amatørskytebane, til en krigssone. Samlingen av kulehull vitner om at det er fyrt av mange skudd mot det samme området, av en eller annen grunn.

Bildets tittel, ”Just hope”, gir oss et inntrykk av at  bildet er tatt i urolige omstendigheter, men

vi ser også at metallplaten er rusten rundt kulehullene, dette kan tyde på at disse ikke er helt nylaget.

Bildet er bygd opp av denne metallplaten som rammer inn guttens ansikt, og ikke minst selve ansiktet. Vi at fotografen er i øyenhøyde med gutten, såkalt normalperspektiv.

Fotografiet er tatt i medlys, med lyskilden bak fotografen. Det er trolig fotografert i dagslys, men det kan også tenkes at det kan ha vært brukt en form for kunstig lys.

Vi har ingen indikasjoner på at bildet er manipulert, det virker ekte og realistisk.

Bildet oppfattes som ganske flatt, med liten dybdeskarphet. Vi føler allikevel en viss dybde i hullet i platen på grunn av den uskarpe bakgrunnen langt bak.

Overflaten på platen er røff og hullete, og står slik sett i sterk kontrast til guttens glatte og sarte hud. Til tross for denne kontrasten kjenner vi igjen de gylne fargetonene i guttens hud i fargene på platen.

Hovedmotiver, gutten, er plassert litt over til venstre i bildet, men er likevel plassert ganske symmetrisk, mot sentrum av bildet. Resultat er at bildet får noe overvekt på denne siden, samtidig ser vi at dette åpner bildet på høyre side slik at vi får en følelse av at han ser ut og fremover i tid, siden vi leser bildet fra høyre mot venstre. Klærne hans, bakgrunnen og området rundt er skjult av den store metallplaten. Det lille vi ser av klærne er gylne fargetoner, med mørkere felt. Dette minner om overflaten, og hullene i metallplaten.

I all hovedsak synes bilde å være bygget opp rundt de gylne brunfargene, og kontrasten mellom hardt og mykt.

Ser vi på linjene i bildet, oppdager vi at det går en skråstilt linje gjennom guttens ansikt.

Dette er med på å skape liv i bildet, samtidig som det understreker at gutten ser fremover. Dette kan begrunnes gjennom at vi leser bildet fra øverst høyre til nederst venstre.

Kulehullene synes tilfeldig plassert, men betrakter vi bildet fra en viss avstand oppdager vi noe interessant.

Vi kan fornemme et hjerte formet av kulehullene i platen.

Disse linjene forsterkes av at guttens fingre krummes rundt platen.

Dette understreker kontrasten mellom det harde og myke i bildet, siden hjertet er symbol for kjærlighet, og kulehullene ofte forbindes med krig og                                                                                                        vold.

Konnotativ beskrivelse:

Bildet gir raskt assosiasjoner til krigsherjede områder.

I mediene ser vi ofte hjelpeløse barn, som uskyldige ofre for krig og vold. Dette bildet vekker de følelsene vi får, når vi får behov for å hjelpe, og vi føler med en gang sympati med gutten.

Fotografen har med hjelp av denne platen gitt oss et bilde av krig. Blikket til gutten, litt tomt og uttrykksløst, samtidig som det er litt slørete gir oss en opplevelse av oppgitthet.

Samtidig gir blikkretningen, og lyset som faller inn i ansiktet et uttrykk i retning av et håp.

Smilet som er tvunget oppover er med på å understreke den usikre stemningen i bildet.

Våger han å håpe?

Vi vet lite om bakgrunnen for akkurat dette bildet, men fotografen har lykkes i å fange et uttrykk som gir oss sterke følelser for situasjonen til gutten. Dersom senen er arrangert, har man virkelig klart i å formidle denne stemningen.

Fargevalgene, rusten med de gylne brunfargene, er også med på å understreke stemningen, samtidig som de er med på å formidle varmen gutten utstråler.

De sterke kontrastene i bilde er med på å vekke oss når vi ser bildet. Det harde mot det myke, og ikke minst hjerteformen som man oppdager etter å ha studert bildet en stund. Dette gir bildet en helt ny dimensjon.

Man kan gjerne tenke på dette som at man i en krigssituasjon gjerne vil forsvare det man har, og det man tror på, men at man samtidig ikke er i stand til å se det vakre og uskyldige som kanskje rammes på den andre siden.

Bildets mening synes å være å vekke oss opp! Hallo, hjelp meg! Se meg!

Bildet appellerer til dem som vil arbeide for fred, og det er med på å gi oss et lite innblikk i hvordan en liten gutt i et krigsherjet land kan har det. ”-Tør jeg å håpe….”