Bildeanalyse av fotografiet Self-portrait, Fosters Pound.

Arno Rafael Minikkinen Self-portrait, Foster Pond 1989 [1]

Denotativ analyse
Bildet vi har valgt å analysere er Arno Rafael Minkkinens Self-portrait, Fosters Pond, fra 1989.
Beskrivelse
Bildet er et sort -hvitt fotografi. Hovedmotivet viser armene og bena til en mann som bøyer seg
ned, og går sidelengs på alle fire. Både armer og ben berører underlaget som mannen står på. Han
er naken, og går på en blank flate, et underlag av vann. Armene og bena speiler seg i flaten, og
danner et stramt komponert hele. Til sammen danner armene, bena og speilbildet av disse et slags
skråstilt rutenett.

Formalanalyse
Vi ser bildet ut fra froskeperspektiv, det vil si at vi er i høyde med mannens ankler. Tverraksen
er midtstilt, men trekker øyet litt mot høyre, som balanseres ved at bevegelsen går mot venstre.
Vi er tett innpå hovedmotivet i forgrunnen, mens bakgrunnen er langt unna.
Lyset kommer ovenfra og bak personen, noe som gjør at armene, bena og speilingene er delvis
skyggelagte/ vises i motlys, og står godt ut fra den lyse, tåkelagte bakgrunnen. Dette understrekes
av at fokuset er på kroppen, mens landskapet bak er mer diffust, noe som gir rom og dybde til
bildet.
Kroppen skaper både diagonaler og vertikaler i motivet. Hovedmotivet er sentrert i midten av
formatet og strekker seg fra topp til bunn i bildeflaten. En kan skimte en horisontlinje i
bakgrunnen som kontrast til forgrunnens vertikaler. På hver av sidene i horisonten er der natur,
skogslandskap. I forgrunnen deles bildet igjen horisontalt der hender og føtter møter vann-
/speilflaten. Det mørke speilbildet utgjør ca 1/3 av bildet, og det gyldne snitt berøres på flere
punkter.


Det er fin balanse mellom de helt mørke skyggepartiene, som det er minst av, og de lyseste
partiene, som det er mest av. Bildet har en tydelig, men harmonisk lys- mørk kontrast, og bygges
opp av tonevalørene fra lyset. Lyset kommer mykt fra en lett overskyet himmel og gjør at
kroppen gjengis presist. Muskulatur, sener og blodårer modelleres fram av tonene. Speilingen
gjengis flatere, og i skyggepartiene går det helt ned mot svart. Det gir bildet fin kontrast og
dynamikk. Det samme gir posituren på armene og beina. De krysser og overlapper hverandre,
dette gir tydelig retning på bevegelsen. Den horisontale linjen der kroppen og speilingen møtes,
bidrar til orden i komposisjonen av armer og bein. Det samme gjør speilingen som gjentar og
forsterker formen.
Konnotativ analyse
Ikonografisk analyse/innholdsanalyse
I dette bildet leser vi inn en mann som med få virkemidler sier noe om sin forbindelse til naturen.
Hans dyreaktige positur, gjør bildet både sterkt og uttrykksfullt. Bildet kan også oppfattes som
lekent. En lek med myk kropp i kontrast til en glatt vannoverflate og et stort luftig landskap.
Kroppen er slank, elegant, nær og varm, landskapet er langt borte, lyst, morgendisig, vakkert,
stort og fritt. Armene og bena som er plassert på vannet tilhører et menneske, men kan minne om
et dyr som går på fire. Hånden og foten til venstre i bildet er godt plantet i vannet, mens hånden
og foten til høyre er i ferd med å forlate flaten. Når armer, ben og speilbilde danner et skråstilt
rutemønster, oppfattes dette like gjerne som en formlek, som et ønske om å uttrykke noe eller ha
et budskap. Mønsteret forankrer bildet som ellers foregår i et nokså utflytende landskap. Det lille
mennesket eller dyret er her nært, stort og sterkt. Bildet er kalt ”Self-portrait”. Kanskje opplever
kunstneren en nærhet til naturen og en følelse av å beherske den?
Kontekstanalyse
Bildet kan plasseres i en landart-tradisjon. Landart kan oppfattes som en lek med naturens former
og deler. Et forsøk på en definisjon kan være at elementer i naturen organiseres på nye måter slik
at for eksempel nye mønstre oppstår eller nye sider ved landskapet fremheves. Landart
dokumenteres og formidles ofte videre som fotokunst. Tilførselen av elementet kropp i bildet
setter dette landskapet i et nytt perspektiv, gir det en ny dimensjon og en ny mening.

Arno Rafael Minkkinen ser på seg selv som en dokumentarfotograf, i den forstand at det du ser er
virkelig og ikke manipulert. Han har likevel et særegent visuelt språk. Ved hjelp av sin egen
kropp plassert i, og med, forskjellige landskap, objekter og rom, skaper han unike bilder ulikt
andre vi har sett.

Kildehenvisning:
http://www.arnorafaelminkkinen.org/ (Nedlastet 25.09.09)
Samuelsen, Arne Marius Formidling av kunst til barn og unge Universitetsforlaget 2003, Oslo.

Noter:

[1] http://www.arnorafaelminkkinen.org/