Denne filmanalysen er en skriftlig oppgave ved “Digital mediedesign” som er et nettbasert årsstudium ved Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden. Våren, 2010

Filmanalyse av «Snakk til henne»

 

Av Pedro Almodóvar

Film- og animasjonsdesign, Digitalt mediedesign 2010

Sjanger og handling:

Vi har valgt filmen «Habla con ella» eller «snakk til henne» regissert av Pedro Almodóvar. Filmen er et drama fra 2002. I sentrum av denne filmen er to menn, som møtes og utvikler et sterkt vennskap, fordi de begge elsker en kvinne som ligger i koma. Benigno elsker Alicia og Marco elsker Lydia. Lydia er en kvinnelig tyrefekter som taper sin kamp mot tyren. Alicia har møtt sin skjebne en regnværsdag i en bilulykke. Benigno arbeider på den klinikk, hvor både Alicia og Lydia tilbringer sin komatøse tilværelse. Det er han som sier til Marco, at han skal snakke til henne.

Til å begynne med virker begge menns bakgrunn for å besøke og passe på jentene ganske like, men i tilbakeblikk kommer det fram at Benigno i lang tid før Alicias ulykke var avstandsforelska i den unge jenta, som han først oppdaga inne på et ballettstudio tvers over gata for leiligheten som han nå bor i alene etter at hans enslige mor døde. Alicia ble etter hvert en besettelse for han; da han fant ut at hun var datter av en psykiater, bestilte han time hos han bare for å komme i nærheten av henne. Dette forteller han Marco, som er det første menneske utover hans mor, som kommer ham nær.

Mens Marco etterhvert kommer på lenger avstand av Lydia kommer Benigno tettere og tettere på Alicia. Han overtar hennes interesser og foreteller henne om sine opplevelser. HVor Benignos liv før var uten mål og mening blir Alicias liv langsomt til hans liv. Til den dag, hvor Benigno anklages for at ha voldtatt jenta og gjort henne gravid. Dette kommer han i fengsel for. Marco derimot møter Lydias ekskjæreste, som kan fortelle at de to hadde funnet samen igjen en måned før ulykken. Marco tar avskjed med Lydia og gjenopptar sitt liv som reisejournalist – til han en dag leser i avisa at Lydia er død. Da han ringer klinikken finner han også ut av at Benigno sitter fengslet. Han velger å besøke sin ven med en gang. Benigno har bare en tanke i fengslet, og det er Alicia. Hvor er hun, har hun det godt, hva er skjet med barnet. Marco finner ut av at barnet døde, men Alicia mirakuløst er våknet opp av sitt koma. Han ønsker å fortelle Benigno dette, men da han endelig former besluttningen er det for sent. Benigno har valgt «å flykte» for å være sammen med Alicia, «der hvor hun er».

Om regissøren:

Den spanske regissøren, Pedro Almodóvar, f. 1949 er glad i hverdagsdramaer. Han begynte sin filmkarierre i 1974 med den spanske filmen « Dos putas, o historia de amor que termina en boda». Han er særdeles produktiv og «Snakk til henne» fra 2002 er hans 23. film. Han finner glede i å utstille skjeve eksistenser i hverdagslike dramaer. Ofte har det fargerike og eksentriske en stor rolle i hans film og ganske markant er det, at filmen aldri dømmer sinne karakterer. De beskriver snarere enn vurderer.

Handlingsgangen:

Åpningscenen i filmen er et stykke med moderne dans. Stykket er lidenskapelig og lidende. I scenen sitter Benigno rett ved siden av Marco. Han ser hvordan Marco lader seg bevege av stykket, da han begynner å gråte. Stykket viser to kvinner som kaster seg rundt på scenen mellom borde og stoler. Da en mann kommer på scenen enser de ham ikke og han bare flytter borde og stole, så de ikke skal komme bort i den i deres lidelser.

Teatret er rammen rundt filmens fortelling. Det er her vi møter alle karakterene bortsett fra Lydia som har sitt eget teater; tyrefekterarenaen.

Vi introduseres til sykehusverdenen gjennom Benigno som forklarer stykket fra åpningen til en jente, som er i koma. Han vasker og steller og forteller. Deretter klippes det til tyrefektning med en sterk spansk sang som bakgrunn.

Da er alle filmens forskjellige miljøer introdusert: Teater, sykehus og tyrefektning.

Handlingsgangen etter introduksjonen tar utgangspunkt i hver kjærlighetshistorie for seg. Først er det historien om Marco og Lydia, som beveger seg fremover fra møtet til Lydia ender i sykesengen på klinikken i koma. Det blir til flere tilbakeblikk etter Lydia er kommet i koma, og teater og bryllup (kirkens teater) er rammen om dramaene og lidelsene.

Historien om Benigno og Alicia fortelles av Benigno selv i tilbakeblikk. Men også denne historie har sin egen rytme på klinikken med et hverdagsliv som allerede har vart i fire år. Det blir langsomt en mer og mer grotesk historie om en ensom mann som er blitt besatt av en kvinne, som han rett og slett forfølger. Da hun ender i koma, er det hans sjanse til å utvikle forholdet. Og da han får beskjed om hennes død ender også hans mening med livet.

Historien om Alicia og Marco begynner i teatret, hvor filmen slutter.

 

Dramaturgimodell:

«Snakk til henne» er en blanding av «Dramatisk fortelling» og «Episk fortelling». Den har en klar begynnelse, vi møter hovedpersonene og forstår at filmen handler om forholdet mellom Benigno og Alicia, Marco og Lydia og Benigno og Marco.  Det er en klar midte, Lydia faller i koma og plutselig er alle fire hovedpersonene på samme sted: Sykehuset. Det er også en klar slutt slik den dramatiske fortellingen er oppbygd. Lydia dør, Alicia våkner til live men Marco kommer for sent for å fortelle det til Benigno. Han tar selvmord. Marco og Alicia treffer hverandre.

Filmen er ikke konsekvent en kausalt oppbygd fortelling, altså at elementene i historien følger den mest naturlige rekkefølgen. I starten følger den naturlig tidslinje, men så begynner Benigno å fortelle Marco om hvordan han traff Alicia før hun falt i koma. Da går filmen tilbake 4 år i tid. Det samme skjer i scenen med Marco og Lydia, når de setter seg i bilen for å kjøre til det som skulle vise seg å være Lydias siste tyrefektingskamp. Denne scenen ser vi først ved at der kommer opp «3 uker senere», etter at Marco og Lydia møttes for første gang. Da får vi ikke vite hva Marco har snakket i en time om, men senere hopper filmen tilbake til bryllupet med Marcos ekskjæresete Angelas bryllup. Derfra går Marco og Lydia til bilen og vi får vite hva at han snakket om hans forhold til Angela. Dette hoppet tilbake i tid skjer etter at Lydia har falt i koma.

Marco drømmer også om da de var i et hageselskap hvor Cateano Veloso sang. Der var Lydia og hun spør hvorfor han gråt den dagen de møttes og han måtte drepe slangen. Da forteller Marco om opplevelsen med Angela i Afrika og vi ser hans tanker i drømmen. Så da går filmen først tilbake til hageselskapet og så tilbake til da Marco og Angela var i Afrika. Det var over 10 år siden.

Konflikter:

Filmen handler om enkeltmennesket og deres egenskaper, tanker og behov. Men filmen er klart en film som omhandler forholdet mellom mennesker. Den handler og kjærlighet, redsel og hvordan tilfeldigheter fører mennsker sammen, eller fra hverandre.

Filmen starter med et utsnitt av et teaterstykke. Det blir tydelig at det er to personer som er hovepersoner i filmen og de sitter ved siden av hverandre og er publikum til stykket. Han ene (Marco) er tydelig grepet av historien og gråter, han andre (Benigno) ser bort på han som gråter. Det kommer ikke frem da om de kjenner hverandre eller ikke.

Scenen som følger er at Benigno pleier en jente som er i koma (Alicia) og forteller henne om teaterstykket han så igår og at det satt en pen mann ved hans side og gråt. Da forstår vi at de to mennene ikke kjente hverandre fra før og at Benigno er sykepleier. Vi får vite at Alicia har ligget 4 år i koma og det er tydelig at Benigno legger sin sjel i å pleie henne og gjøre det så fint som mulig for henne. Han snakker til henne som om hun skulle vært tilstede mentalt.

Så kommer scenen med Marco som trener og plutselig oppdager et innslag med en kvinnelig tyrefekter (Lydia) i et innslag på tv. Han ringer sjefen sin og sier han ønsker et intervju med Lydia. Vi forstår at Marco er skribent.

Marco og Lydia kommer i kontakt. Hun er villig til å gi intervju men blir sint når hun oppfatter at Marco, som alle andre journalister, er mest interessert i forholdet mellom henne og hennes tidligere mann. Det oppstår en uventet situasjon når Marco som har kjørt henne hjem etter tyrefektingen, er på vei til å kjøre avsted. Lydia kommer skrikende ut av huset sitt, livredd, og ber om å bli kjørt bort fra stedet. Grunnen er en slange på kjøkkenet og Marco går inn for å drepe den. Absurd er det at en matador er redd for slanger, og vi ser også at Marco blir preget av å måtte drepe slangen.

Han kjører henne til et hotell og drar igjen. Han ringer dagen etter, og neste scene er de to som kjører langs en landevei, noen måneder senere. Vi forstår at de har innledet et forhold og de er på vei til et sted hvor hun skal tyrefekte. I bilen sier hun «Vi må snakke om tyrefektingen i dag». Han svarer: «Vi har jo snakket i over en time». Hun svarer: «Nei, du har snakket i over en time». Han svarer: «Du har rett.» Vi får ikke vite hva han har snakket om. (Senere får vi vite, at han har snakket om ekskjæresten.)

Når Lydia er klar for kampen, ser vi henne sitte med et rosa teppe og vente på tyren. Tyren blir sluppet ut, men i stedet for å beskytte seg med teppet, drar hun det til side og tyren stanger henne. Hun blir ført bort, og vi ser i neste scene at familien venter på sykehuset.

Lydia havner i koma og Marco tilbringer mye tid på sykehuset sammen med henne. Tilfeldigvis kommer han forbi en halvåpen dør og ser ei halvnaken jente som ligger der. Han stopper opp for å se inn og blir tydelig fascinert av brystene hennes. Det er Alicia som ligger der og Benigno som pleier henne ber Marco komme inn.

Vi forstår at det dreier seg om to parallelle historier med to menn og to kvinner, hvorav det er et forhold mellom Marco og Lydia og Benigno og Alicia. Benigno sier han husker Marco fra teateret og det oppstår et vennskap mellom dem. Benigno oppfordrer Marco til å snakke til Lydia selv om hun er i koma. Dette ser ikke Marco hensikten med og klarer heller ikke å gjøre det.

Vi forstår at konflikten er enkeltmennesket og deres egenskaper, forholdet mellom de to «parene» og forholdet mellom de to mennene og at det dreier seg om forholdet til to kvinner i koma.

Begge kvinnene hadde sine talenter; Alicia var ballettdanser på høyt nivå og Lydia en av få kvinnelige tyrefektere.

Framdrift:

Innledning: Vi møter hovedpersonene; Benigno, Marco, Alicia, Lydia.

Konflikt framstår: Benigno pleier Alicia. Marco ønsker å intervjue Lydia.

Konflikt: Marco og Lydia treffes – innleder forhold.  Benigno dedikerer livet sitt for å stelle Alicia. Lydia og Alicia er på samme sykehus. Begge i koma. Benigno snakker til Alicia. Marco snakker ikke til Lydia. Marco og Benigno utvikler vennskap.

Fordypning: Vi blir bedre kjent med forhistorien til hovedpersonene. Benigno og Alicia kjenner hverandre fra før. Benigno steller Alicia. Marco og Lydia blir kjærester og Lydia faller i koma etter å ha blitt stanget av en okse. Begge kvinnene er i koma og ligger på samme sykehus. Benigno snakker til Alicia. Marco snakker ikke til Lydia. Marco og Benigno utvikler vennskap.

Opptrapping: Handlingen dreier seg om forholdene mellom de fire hovedpersonene, med danselærerinnen som bindeledd. Det utvikles sterke forhold og noe dramatisk kommer til å skje.

Oppgjør/klimaks: Alicia er voldtatt og gravid. Benigno mistenkt. Marco forlater Lydia, hennes ekskjæreste El Toro forteller at de var blitt sammen igjen. Marco reiser.

Løsning/oppklaring: Marco leser at Lydia er død, vender tilbake. Får vite at Benigno er i fengsel pga voldtekt av Alicia. Alicia har våknet til livet grunnet fødselen av dødfødt gutt. Marco kommer for sent for å fortelle dette til Benigno. Han har allerede «flyktet».

Avrunding: Marco og Alicia er på samme danseforestilling. Det skapes kontakt mellom dem.

Virkemidler

Karakterene i filmen defineres gjennom både kostymer, uniformer og nakenhet. Kroppen er veldig i fokus blant filmens kvinner. Både danserne på teatret, kvinnen i koma og tyrefekterkvinnen er sensuelle og kroppskontrollerte. Vi får se både påkledning av den komatøse kvinne og av tyrefekteren. Vi får tilmed se (eller høre om) menstruasjonen til den komatøse kvinne. Denne menstruasjon eller mangel på samme får en sentral rolle i filmen. Det kroppslige er viktig i filmen.

Men det er uniformen også. Benigno og de andre sykepleiere på klinikken defineres i kraft av deres uniform. De har rett til å se og røre ved nakne kvinner uten noen kan si dem noe på. Også uniformen til fyrefekteren er viktig og definerer det maktfulle, men også det dramatiske og teatralske i situasjonen. Ganske bemerkelsesverdig er det, at disse kostymer og uniformer er nesten uforanderlige. Benigno i sin hvite uniform, Lydia i de pompøse og ornamenterte klær, Alicia i sin nakenhet gjentas og brukes som virkemiddel. Selv Marco i sine jeans er så lett gjenkennelig at det nesten blir et brudd mot slutten, når man ser ham i kort svart skinnjakke. Uniformeringen gjør det enklere å forholde seg til personenes historier og innbyrdes relasjoner. På den måte får relasjonene mer plass og det menneskelige drama får mer oppmerksomhet.

Karakterenes utseende og spill i rollene:

Filmen blander det maskuline og det feminine på nye måter. En karakter i filmen (danselæreren) snakker om dette emne flere gange, når hun forteller om de stykker hun opptreder i. Karakterenes utseende og spill bruker dette virkemiddel. Mest tydelig er det hos Benigno, som de fleste mener må være homofil. Han har et typisk omsorgsjobb (sykepleier) og er i tillegg utdannet kosmetolog og frisør. Begge yrker oppfattes tradisjonelt som «kvinnejobbs». Han vektlegger det å snakke med hverandre mye, hvilket også er tradisjonell kvinnelig kjønnskonstruksjon. Marco er hans maskuline motsetning, som går i jeans, skjorter og lærjakke. Han har vanskelig ved å snakke med noen i det hele tatt, trass hans yrke som journalist. Han har brukt ti år på å komme seg over en tidligere kjærlighet, og hans følsomhet er bundet opp til denne tidligere kjærlighet ikke til det presente. På kvinnesiden representerer Lydia det maskuline. Hun har et typisk manneyrke, faktisk så maskulint at det betraktes som «machissmo» og  det nevnes at flere mannlige tyrefektere ikke vil jobbe med henne, bare på grunn av hennes kjønn. Når hun går i tyrefekterarenaen i sine tradisjonelle matadorklær på sin tynne kropp og håret gredd stramt tilbake, ser hun så maskulin ut, at det like godt kunne vært en mann. Men på fritida med håret løst og sårbarheten synlig, spiller hun igjen på sin kvinnelighet.

Alicia er svært feminin, mens hun er levende og aktiv. Hun er danser med full kroppskontroll og ser godt ut. Da hun er i koma overtar hun det men maskuline rolle med å la seg servisere av Benigno. Da blir det ham, som styrer maten, stellet og opplevelserne. Alicia er det feminine motstykke til den mer maskuline Lydia, liksom Benigno er det feminine motstykke til den mer maskuline Marco. Til slutt blir da den feminine Alicia tilsammens med den maskuline Marco etter Alicia har født (feminint/fuktbart) og marco har tatt avskjed med sin gamle kjærlighet og med Lydia.

Danselærerens rolle er på et vis å være bindeleddet mellom det kroppslige og det åndelige, det jordnære (kroppen) og det abstrakte (hennes beskrivelser), mellom det maskuline og det feminine, det intuitive og det bevisste. Hun ser aldri ut til å dømme Benigno som andre gjør det.

Miljøer og farger:

Filmplakaten viser allerede en form for skisma. Det er brukt to farger – rød og blå. Kaldt og varmt. Maskulint og feminint. På plakaten er det Lydia som er rød – kvinnelig, lidenskapelig og varm, mens Alicia er blå – i profil, i kontroll og kald. Fargene skifter mye i filmen og hver setting har sin fargestemning. Benignos lejlighet er mørk og gammeldags, dansestudioet er fylt med farger på draktene og badet i mykt gylden lys, på klinikken er pleierne i hvit, pasientene er kledd i rare hvite nattkjoler som lukkes i sidene, utenfor er pasientene kledd i farger og med fargerike pledd (som er helt fraværende inne) og teatret er dunkelt og dempet i fargevalget, trass dramaet på scenen. Også her skifter altså scenene mellom kaldt og varmt, mørke og lys. Bemerkelsesverdig er det at det moderne fengsel som Benigno havner i er ganske mørkt trass den moderne fasade med glass og betong. Da Marco blir bedt inn til inspektøren til slutt og må igjennom ganger og kontorer før ha endelig kan få brevet fra Benigno er alt uten vinduer og naturlig lys.

Rekvisitter, rytme og dialog:

Det brukes ganske få rekvisitter i filmen, som i høyere grad er definert gjennom settingene (sykehuset, teatret, Benignos leilighet, tyrefekterarenaen osv). Men valget av musikk brukes nesten som en rekvisitt. Handlingen stopper opp, når Marco lytter til den gamle mann som synger, om hvordan mannen led seg helt ihjel over sitt savn av kvinnen. Dette er et tilbakeblikk, hvor Marco (finner vi ut av) minnes sin første og til da største kjærlighet som han har så vanskelig vet å komme seg over. Men musikken i seg selv blir en rekvisitt som bryter rytmen og får tilskueren til å stoppe opp og tenke. Det samme skjer på teatret med sin ganske voldsomme musikk. Det er dansestykker, så det er ingen replikker og mikrofonen i et av stykkene brukes rett og slett til å formidle pust og stønnen. Det sammen gjelder for den stumfilm som Benigno ser og som gir ham ideen, tror vi, til å overskride grensen og være sammen med Alicia. Den fungerer som en rekvisitt for å illustrere alle de følelser Benigno har for Alicia. Vi ser aldri mer enn antydninger av at han kan gjøre noe usømmelig med henne. Musikk, teater/dans og stumfilm er med til å skape en overgang til de dypere følelser i filmen.

Filmens er klippet i ofte rett lange klipp; i åpningsscenen er vi på teatret og vi ser lange sekvenser av dansen før vi klipper til henholdsvis Marco (som begynner å gråte) og Benigno (som betrakter han). Den samme rytme ser vi på sykehuset mens Benigno steller Alicia og snakker. Selvom vi får nærbilde av hans hender som steller hennes hender, så er sekvensen ganske lang, mens han forteller og forteller. Det klippes fra total til nært og ut igjen. Men det foregår langsomt og udramatisk. De største rytmebrudd er etter våres mening, når sangene kommer, under bryllupet (i kirken) og på teatret. Rytmen er ofte bestemt av dialogen eller monologen, som er opptatt som en dialog. Når Benigno snakker med Alicia eller med Lydia klippes det til de to kvinner akkurat som om de sa noe tilbake. De gjør jo ikke det, men kommer på den måten likevel til en vis grad til å virke som en aktiv part i scenen og samtalen. I dialogen mellom Benigno og psykiateren, som egentlig illustrerer hvor aparte livet til Benigno egentlig har vært, så er klippningen fortsatt udramatisk. Det skiftes langsomt mellom de to som snakker og ofte kan vi se situasjonen i total fra den samme vinkel hver gang.

De dramatiske høydepunkter, som da Marco slår ihjel slangen og Lydia venter på ham i bilen er underspillet og klippet uten nærbilder. Nesten udramatisk observerende. Det er ganske fort overstått og spenningen blir ikke dratt ut ved å se situasjonen fra mange vinkler og i nærbilder. Det samme gjelder for Lydias siste møte med tyren. Det er ubehagelig å se på, men bliver nærmest bare beskrevet med kameraet. Det klippes ikke til nærbilder eller gjentagelser. Det er som det er. Dialogen spiller en stor rolle i filme, men også den er mer konstaterende end vurderende og malerisk. Faktisk blir det et liten kommunikativt sammenstød mellom danselærerens maleriske og abstrakte beskrivelser av hva teaterstykket uttrykker og Benignos meget jordnære måte å kommunisere på: Danselæreren leter etter et ord som kan beskrive i setningen «det jordnære vokser ut av …» Og Benigno fyller ut med «vannet» og andre konkrete ord. Danselæreren finner til sist ordet «det eteriske». Benignos ansiktsuttrykk sier med al tydelighet, at han ikke har peiling på, hva hun snakker om. Det er danselæreren, som blir filmens bindeledd. Det er på teatret at rytmen forandres, men det er også hennes figur som bygger bro fra Benignos verden til Alicias og til sist fra Marcos verden til Alicias. Mellom kroppen og ånden, mellom det abstrakte og det konkrete og mellom Livet (Marco) og døden (Benigno og Alicia). Dialogen mellom mennene i filmen er ganske nesten stakkato og igjen er den rett på. Deres første møte begynner med at Benigno inviterer Marco innenfor, men han er ute av seg selv og føler seg beklemt. Jeg må gå, sier Marco. Men vi har jo ikke snakket, sier Benigno. Korte og konsise replikker.

Bildeutsnitt:

Filmen veksler mellom totalbilde til ultranært. Ofte er nærbile brukt med personene, i dialog veksles det mellom nærbilde av personene i dialogen. Totalbilde blir brukt mest når det er scener med enten landskap eller flere personer i bildet.

Men klippene veksler mellom de forskjellige utsnittene (Totalt, halvtotalt, nært, halvnært, ultranært) I en scene der Benigno står opp av sengen sin, er når vi første gang ser bildet av soverommet han liker så godt. Vi ser et halvnært bilde av siden i magasinet hvor soverommet er avbildet, og føttene til Benigno som tråkker på dette. Videre i filmen ser vi samme bilde i magasinet når han viser det til Alicia på balkongen, og til slutt når Marco flytter inn i Benignos leilighet. Da har Benigno bestilt samme soverom. Siste bildeutsnitt er et totalbilde av hele soverommet i virkelig størrelse.

I scener hvor kropp er i fokus er det ofte brukt rask veksling mellom nært, halvnært og ultranært. F. Eks når kroppen til Alicia filmes, ansiktet, brystene, bena, er bildene halvnære til ultranære. Filmingen starter med hodet og ender med føttene. Også i scenen hvor Benigno masserer lårene til Alicia, og hennes far kommer inn, veksles det mellom nærbilde av Alicias far og nærbilde av Alicias lår og Benignos hender som masserer. Effekten av å bruke nærbilde i scener med kroppsdeler, gjør at det på tross av at Alicia ligger i koma, gjør det hele erotisk og sensuelt. Siden scenen hvos Macro og Lydia kysser, i hageselskapet, er det nærmeste man kommer sex i filmen, er det hele veien mye erotikk og sensualitet uten at vi ser en eneste sexscene.

Også i scenen hvor Lydia får hjelp til påkledning før hennes siste tyrefektingskamp, er det brukt flere nærbilder og ultranærbilder. F. Eks når hennes påkleder syr sammen knappene  på drakten, dette er et ultranærbilde som forsterker at noe stor venter.

Kameravinkler og kamerabevegelser:

Stort sett er det normalperspektiv som er brukt gjennom hele filmen. Men Alicia som ligger på sengen, først naken og til påkledning, er filmet ovenfra og ned. Vi ser rett på hele kroppen. Vi ser først hele kroppen som blir ført bort, og deretter byttes kameravinkelen drastisk og man ser menneskene som bærer henne som om Lydia skulle ha sett det selv.

Vi syns ikke kamerabevegelsene utmerker seg spesielt i denne filmen ifh til andre filmer. Med unntak av når man ser Alicia ovenfra og ned og kameraet sakte beveger seg fra hennes hode og nedover kroppen. Det samme i scenen med Lydia og tyrefektingen, her er det også brukt sakte bevegelse. I teaterstykkene beveger kameraet seg også med en rask bevegelse mellom det som skjer på scenen.

Lyd:

Lyd, eller ikke lyd, står sentralt i denne filmen. Filmen dreier seg bl.a om å snakke til en person som ikke kan svare tilbake, eller som man heller ikke vet om kan høre. Men allikevel mener Benigno bestemt at det er særdeles viktig å snakke til Alicia, til tross for at hun er i koma.

Filmen introduseres med et teaterstykke, hvor ingen snakker, men det er musikk og man hører lyden av stoler som desperat flyttes hit og dit.

I scenen hvor Lydia går inn i huset sitt og Marco kjører videre hører man skriket hennes så sterkt at man føler at hun har oppdaget noe så grusomt som et mord e.l. Det viser seg å «bare» være en slange, men hennes fobi for slanger forsterkes gjennom bakgrunnsmusikk og lyden av hun som puster og peser og stønner høyt av redsel. Absurd nok er hun så livredd for en liten slange når hun dedikerer livet sitt til å kjempe mot enorme tyrer. Derfor blir denne lyden av hennes redsel for en ussel slange et virkemiddel i å beskrive dette.

Underveis i filmen får vi vite historien om hvordan Benigno og Alicia blir kjent, og hun forteller ham om at hun liker å se stumfilm. Siden Benigno får en besettelse på Alicia, går han også og ser stumfilm, og dette ser vi eksempler fra i filmen. Her er det ingen lyd, men kraftig musikk og dermed blir budskapet forsterket av at det faktisk ikke er annen lyd enn musikken.

I slutten av filmen er Marco og Alicia tilfeldigvis på samme danseforestilling. Man ser en kvinne som blir løftet hit og dit og noen som løper rundt med mikrofon slik at man hører pusten til kvinnen. Dette er all lyd utover musikken. Til sammenlikning med teaterstykket i starten hvor en mann løper rundt og flytter på stoler, løper her noen menn rundt med mikrofon.

Musikk:

Det er mye musikk gjennom hele filmen. Helt i begynnelsen, i scenen hvor Marco og Benigno sitter ved siden av hverandre i teateter, er det dramatisk og trist musikk med kvinnelig stemme, nesten opera. Musikken er kraftfull og forsterker hele inntrykket med hva som skjer på scenen og hva som skjer med Marco og Benigno. Marco gråter, Benigno er tydelig berørt av både selve teateret og Marcos gråt.

Utover i filmen er det stort sett dramatisk og trist musikk. I scenen hvor Lydia går inn i huset sitt og Marco kjører av sted, hører vi plutselig et skrik og samtidig musikk som gjør at spenningen øker og det hele virker som noe forferdelig. Skriket og musikken gjør at man først tenker at hun kanskje har sett en død person inne i huset sitt.

En sterk scene er hageselskapet hvor Cateano Veloso synger en vakker, men meget trist sang. Man kunne tenke at en slik sang passet bedre i en begravelse enn i et lystig hageselskap. Alle som er tilstede er tydelig berørt av musikken. Marco gråter fordi sangen får ham til å tenke på Angela som han var sammen med 10 år tidligere, men som han fortsatt ikke har kommet helt over. Stort sett er det enten melodiøs musikk, eller kraftfull kvinnestemme. Tekstene er triste og melankolske.

I scenen hvor Benigno forteller Alicia om stumfilmen han har sett, er musikken liknende den musikken som spilles i scenen hvor Marco dreper slangen. Deretter ser vi hele stumfilmen og musikken her er kraftig og med mye stakkato. Bevegelsene til mannen i filmen, etter at han drukket den kjemiske drikken kvinnen han lagd, følger musikkens rytme.

På slutten, når Marco og Alicia er på samme danseforestilling er det også, som i begynnelsen, et stykke uten ord. Musikken likner musikken fra starten, dramatisk og kvinnelig, nesten operastemme. Siste scene er mer lystig, det er etter at Marco og Alicia har utvekslet et par ord i pausen og går inn og setter seg igjen. Vi ser Marco sitter ytterst to rader foran Alicia. Salen er full, unntatt stolen bak Marco og foran Alicia. Marco snur seg, de smiler til hverandre, og denne mer lystinge, rytmiske musikken starter og dansere kommer ut på scenen fra siden i par hvor kvinnen med ryggen til publikum og vrikker på rumpa i takt til musikken.

Konklusjon:

Dette er en fantastisk film, som med veldig få virkemidler formår å skape store følelser. Det er nesten som underspillingen av de dramatiske scener får dem til å stå enda sterkere.

Almodóvar bruker ofte personligheter som skiller seg sterkt ut fra mannen i gata. I denne filmen syns vi ikke dette er gjort så sterkt som som f.eks i «Alt om min mor». Imidlertid er både Benigno og Lydia personer som på hver sin måte blander det feminine med det maskuline, i motsetning til Marco og Alicia som er henholdsvis mer rendyrket maskulin og mer rendyrket feminin. Benigno er feminin med sin væremåte, men i stand til å voldta en komatøs kvinne. Lydia er meget feminin og skjør på fritiden, men på tyrefektingsarenaen kunne hun lett forveksles med en mann.

Filmen er gripende, sterk og har mye symbolikk og mange lag. Det er en vakker og fin film om mennesket og forhold mellom mennesker, om livet, døden og den altoverskyggende kjærligheten til noe eller noen.