Denne filmanalysen er en skriftlig oppgave ved “Digital mediedesign” som er et nettbasert årsstudium ved Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden. Våren 2010

Tonari no Totoro

(My neighbour Totoro /Min nabo Totoro)

Animasjon

Regissør Miyazaki Hayao

Studio Ghibli 1988

1 t 26 min

 

 

 

 

Animasjon eller anime er en forkortelse av det japanske ordet animeshon. ”Anime har en bredde og en dybde som sprenger rammene for det vi vanligvis forbinner med tegnefilm her i Norge – det er noe mer enn bare søte, enkle fortellinger for små barn. Anime har en mye større målgruppe. Anime er ikke noe man vokser fra. Snarere tvert imot. Man vokser med det. ”Anne Thelle

 

Innledning:

”Norske barn og ungdommer er blitt besatt av Japans populærkultur. Noen må slå alarm om japaniseringen av Norge!” advarte journalist Dag Herbjørnsrud om utbredelsen av japanske tegneserier (Aftenposten 12.4.2004). Men alarmen til tross: Japansk anime kom for fullt i årene etter også, og den japanske filmen ”Min nabo Totoro” fikk terningkast 6 i alle landets store aviser.

”Min nabo Totoro”, er en sjelden film. Her er det ikke smell, hyl eller voldelig action, men rolige, langsomme og underfundig hendelser der tonen er inkluderende og livet er magisk.

Vi valgte filmen rett og slett forde den var fascinerende i sitt uttrykk, og fordi den fenget like mye oss voksne som barna våre – gutter som jenter.

I analyseoppgaven har vi har valgt å ta utgangspunkt i den svenske filmlæreren Ola Olson har laget en oversikt over de virkemidler som til vanlig brukes når en film spilles inn. …

Kort resymè:

Filmen handler om 10 år gamle Satsuki som sammen med lillesøsteren Mei og faren deres flytter til et hus på landet. Vi opplever verden gjennom barnas øyne, der naturen og det fantastiske/magiske smelter sammen. Filmen viser en idyllisk verden der mennesker lever i pakt med naturen, hvor kjærlighet og medmenneskelighet rår, og hvor naturen og åndene er en del av helheten. En harmonisk og lykkelig familie, som likevel har en stor usikkerhet i livet – moren er på sykehus og de er redde hun skal dø.

 

Handlingsgangen / hva vi ser:

Handlingen foregår på landsbygda på 1950-tallet, hvor antropologiprofessoren flytter til et sjarmerende hus, med sine to døtre, Mei og Satsuki. Moren ligger på sykehuset i nabobyen.  Satsuki er ti år og sammen med sin lillesøster løper de rundt i huset for å oppdage dets hemmeligheter. Lillesøster Mei kopierer                                                                                storesøster i ett og alt og latteren sitter løst mellom dem. De oppdager fort at huset er ”bebodd” for det myldrer av små ”sot-troll”. En gammel nabokone – Besta – som kommer for å hjelpe til med å vaske huset, forteller at hun også kunne se sot-trollene da hun var ung.

Utenfor huset er det et enormt vakkert og stort tre, et Kamfertre forteller faren, og dette treet fungerer også som en portal inn til selveste Totoro, tittelfiguren. Og det er Mei som først ser ham.

Filmen har flere spenningstopper, der den første er når Mei følger etter noen små vesener, og forviller seg inn i en tunell av greiner som fører inn til stammen av Kamfertreet. Gjennom en ny tunell føres hun inn til selve kjernen av treet – et mykt, grønt og vakkert sted – og der ligger Totoro, et kjempestort loddent vesen, og sover. Mei kryper uredd opp på magen av Totoro, og da Totoro våkner, får de

en umiddelbar ordløs kontakt. For Totoro snakker ikke, men har kun noen langsomme rare lyder. På magen til Totoro sovner Mei, og det blir stor ståhei når det oppdages at Mei er borte. Etter en leteaksjon finner de Mei sovende inne i tunellen av greiner.

Når Mei skal vise Totoro for faren sin og søsteren Satski, er både tunellen i treet og han borte, men faren er en klok mann og tror på Mei sin historie. Han sier at hun er heldig som har sett treets gud, for han viser seg bare for barn. Dette gjør at søsteren Satski også får veldig lyst til å treffe Totoro.

Neste spenningstopp, er da vi ser barna stå på en bussholdeplass i skumringen. Det regner og de venter på faren som skal komme fra jobb. Men da bussen kommer, er ikke faren med. Motløse trøtte fortsetter de vente, og plutselig står Totoro ved siden av dem. Satski blir glad, for endelig får hun se ham! Satski gir ham farens paraply, og vi ser de alle tre i et absurd bilde der på holdeplassen, i regnet, ventende på bussen. ( Stram, enkel komposisjon )

Bussen kommer, men denne gangen er det ikke den vanlige bussen, men en magisk ”kattebuss” – stor, levende og med 14 (?) bein. Totoro stiger inn i den myke pelskledde bussen, men først gir han barna en liten pakke som viser seg å inneholde nøtter.

Faren dukker endelig opp og barna forteller ivrig om møtet. Når de kommer hjem, planter de nøttene, og etter en nattlig ”drøm” (?) der Totoro hjelper de å få de til å spire til kjempestore trær, ser de dagen etter at de virkelig spirer! Denne natten sitter  de sammen med Totoro i toppen av Kamfertreet og spiller mot månen.

Siste spenningstopp / vendepunkt:

Moren skal egentlig komme hjem på besøk, endelig!, men i stedet får de et telegram der det står at de må ta kontakt med sykehuset. Faren er ikke hjemme, og barna blir redde for at moren er blitt så syk at hun dør. Og mens Satski trøstes av Besta ( en nabokone ), løper Mei av gårde for å finne moren på sykehuset. Men det er langt til sykehuset for en liten fireåring, og alle blir redde når de skjønner at Mei igjen er borte. Alle løper etter henne for å lete, men hun er ennå ikke funnet da det mørkner.

I et fortvilet øyeblikk ser Satski opp på Kamfertreet, og vi skjønner at hun vil opp til Totoro. Hun trenger hjelp til å finne Mei. Totoro slipper henne inn, og hun lander på magen hans inne i den grøne, vakre hulen hans der ingenting vondt kan finnes. Totoro forstår fortvilelsen og tar henne med på en fantastisk reise. Først i pelsen hans opp til toppen av Kamfertreet, så med ”kattebussen”. Hun setter seg inn i de myke pelssetene, og Totoro vinker henne av gårde. Det går i en rasende fart av gårde mot sykehuset med munter musikk. Kattebussen finner Mei – gjensynsglede! – og tar de begge med seg til sykehuset. Fra toppen av et tre utenfor vinduet hennes, får de se at moren har det fint og slett ikke ser ut til å skulle dø.

Kattebussen tar de med hjem igjen og leteaksjonen blir avlyst –  LYKKE – slutt

 

 

Våre tanker rundt filmens virkemidler:

Alle vi møter i filmen har den samme godheten, nærheten og med det samme ønsket om at alle skal ha det bra. Det er ingen som representere ”det onde”; vi holde tommelen opp for alle involverte. Menneskene er enkle i klesstilen, med sine kortermede hvite skjorter, blå bukser, eller røde skjørt.

Gjennom  hele filmen blir vi minnet på at dette er et univers som er skapt i en annen verdensdel og ofte er det de små detaljer, som spisepinner eller tatamimatter (stråmatter) i husene, som viser oss det. Likevel er filmen godt gjenkjennelig.  Filmen er tegnet med en vakker strek med mange detaljer og fargenyanser. Landskapet er som et glansbilde av urørt natur, med rismarker, åker, eng og tette grønne skoger. Kanskje er det nettopp dette vi kan holde mot filmen – at den med de vakre menneskene og den idyllisk harmonsike familien, tilsynelatende kan virke overfladisk. Men ansiktene er uttryksfulle, og vi glemmer våre innvendinger etter stund, og blir med på ferden, rett og slett fordi filmen makter å skape en spennende historie uten å ty til vold eller action. Den får oss til å føle at liver er magisk.

Den nære konflikten i filmen er morens sykdom, og den frykten resten av familien har for at hun skal dø fra dem, og spenningstoppene skapes rund barnas ønske om å se henne, og at alt skal blir trygt og godt igjen.

Til tross for en god og kjærlig far, er barnas verden utrygg og usikker. De tilbringer mye tid alene og uten tilsyn. Totoro blir derfor et sterkt synbol for det de savner. Han er en ordløs, stor, varm, myk figur, og som sover i kjernen av dette store treet. Han blir den tryggheten de trenger for å kunne holde ut med usikkerheten som er knyttet til morens sykdom.

Nøtter er også en gjentagende symbol. Nøttene viser de veien inn til Totoros ”hus”, og nøttene blir til noe som spirer og gror. Nøtter symboliserer noe næringsrikt, noe om det som skal komme, fremtiden. Og fordi de faktisk spirer, aner vi at det vil ende godt, og at troen på det hjelper barna.

Til tross for at vi forstår at vi er i en annen verdensdel, er opplevelsene vi ser gjennom barna veldig gjenkjennelig. Det sier rett og slett noe om hva det er å være barn, eller hva det vil si å være menneske. Gjennom barnas blikk kjenner vi en nostalgisk lengsel etter barndommens magiske univers. Troen på barndommens magi går igjen i filmen.

Når det gjelder billedkomposisjon og kameravinkling, benytter filmen seg av flere ulike utsnitt fra store totaler til nærbilder, og preges gjennomgående av velkomponerte bilder hele veien.

Åpningscene: Totalbilde av en bil med flyttelass i et landsens landskap m åker og enger. Neste bilde er nærmere på bilen, og neste bilde er vi inne i bilen, baksetet der det sitter to barn. Deretter på utsiden igjen der vi ser far kjører og et av barna stikker hodet ut – forbindelse.

Subjektiv kameravinkel – vi følger barna i deres høyde, men ser også i bratt vinkel oppover ( som barnas blikk ) og ovenfra og ned på barna ( for å vise hvor små de er )

Filmen leker med sprangene mellom froskeperpektiv der vi ser de små tingene ( som er store når man ser de nære ) og fugelperspektiv  der det kjemepstore ( der menneskene blir små ). Kanskje vil filmen si nettopp det; at det er en nær sammenheng mellom det som er smått, og det som er stort. Alt henger sammen. Fimen preges av forholdvis rolig klipping med flere spenningstopper og fremdriften i filmen skapes ved at vi undrer på hvordan det går med moren, og om hun snart blir frisk og kommer hjem.

Filmen har atypisk to jenter som hovedpersoner. To aktive, nysgjerrige og handlende barn. Det er befriende å se jenter fremstilt på denne måten, som barn rett og slett, og ikke som ”jenter” ( passive, forsiktige, noen som må beskyttes ). Dette er noe som går igjen i mange av Miyazaki Hayao sine filmer. Og kanskje er dette nok et moment vi kan lese inn i denne filmen, at det kanskje ikke behøver å være så stor forskjell mellom det å være gutt og det å være jente? – det handler først og fremst om det å være barn / menneske, og relasjonene oss imellom.

Filmen er opprinnelig på japansk, men vi har sett den med norsk tale som fungerer godt. I tillegg til dialogene, har filmen musikk, som brukes til å tillegge filmen en atmosfære. Bl. a er det en spesiell sorgmunter melodi vi hører hver gang ( nesten hver gang ) vi ser det store Kamfertreet. Musikken tilfører filmen er fin kvalitet, og bidrar til å gi den det magiske tilsnittet.

Avslutning:

Skildringen av de to jentene er levende vakker, de lette trinnene når de løper, latteren og nysgjerrigheten som gjenskaper barndommens øyeblikk er skjellsettende. Uttrykket til Mei når hun furter frem sin vilje og nabogutten Kanta, som med forelskelse i blikket gir fra seg paraplyen, er også skildringer som vi gleder oss over, og som ikke på noen måte er forbeholdt bare barna – dette er ikke en typisk barnefilm, men en film for barn i alle aldre.

Møtet med den godlynte, ikke snakkende, enorme ”kosebamseguden” Totoro, gir jentene i filmen det de trenger mest av alt, en tilstedeværende trygghet i et ellers kaotisk liv og setter kan hende også fokus på noe av det vi har gått glipp av i vår tids moderne hektiske kultur.

Skildringen av den storslåtte naturen, det landlige og vakre landskapet er  også mesterlig laget og her lurer vi på om kanskje Miyazaki vil vise oss hva vi kan miste når byene vokser og moderniseringen overtar, slik det jo faktisk er i Japan i dag. I boken Anime skriver Anne Thelle: ”Ser man på Miyazakis filmer under ett, kan man si at hans visjon peker i to tilsynelatende motsatte retninger. På den ene siden vender han et nostalgisk og lengtende blikk bakover, mot det som er gått tapt i vår moderne verden. På den andre siden vendes blikket framover, med håp om en framtid som fortsatt kan skapes”.

Budskapet i filmen kan muligens oppsummeres i tre ord: tro, håp og kjærlighet. At fremtidshåpet ligger hos menneskene selv, er et passende sted å avslutte denne analysen av en av Miyazakis mest berømte filmer; Min nabo Totoro .

Kilder:

http://www.youtube.com/watch?v=pp9PDj_zb1k

Anne Telle: Anime